Min aller første fødselshistorie
Inneholder annonselenker
Min fødselshistorie er unik – akkurat som din fødselshistorie. Da jeg skulle føde for første gang, ante jeg virkelig ikke hva jeg gikk til.
Alt begynte da jeg våknet av smerter rundt halv syv, men de var ikke kjempevonde. Likevel var de annerledes enn de vanlige kynnerne jeg hadde hatt tidligere. Jeg hadde aldri kjent den typen verk i ryggen og nederst i magen før. Kan dette være rier?
Dagen i forveien ble jeg strippet av jordmor, og allerede ved midnatt merket jeg små murringer i ryggen. Først tidlig på morgenen ble det tydelig at dette kanskje faktisk kunne være rier.
Spørsmålet var om jeg burde sende samboeren av gårde på jobb. Han skulle dra klokken åtte, og jobben lå omtrent en halvtime unna …
Her følger min aller første fødsel, skrevet med egne ord før under og etter. Jeg tok vare på dagboken min fra den største dagen i livet mitt hittil, som nå er nesten 17 år siden.
Kanskje du kjenner deg igjen? Eller så kan du gjøre deg kjent med det noe av det man som førstegangsfødende går gjennom før, under og etter en fødsel.
Skummelt! Min første gang som fødende, og jeg aner ikke hva jeg går til
Det var onsdag morgen. Jeg satt der med smerter som kom og gikk, og prøvde en rieteller. Foreløpig var riene uregelmessige, noe som gjorde meg usikker.
Smerten startet i ryggen og gikk nedover mot utsiden av lårene. Deretter strammet magen seg og ble hard, omtrent som en kynner.
Oppdatering kl. 07:55
Nå kjenner jeg når riene begynner og slutter, så forhåpentligvis skjer det noe! Det kan derimot ta opptil ti minutter mellom hver rie.
Jeg lurer på hvor lang tid det kan ta før fødselen kommer skikkelig i gang?
Jeg valgte likevel å sende samboeren avgårde på jobb, og skal bare ringe han hvis jeg faktisk trenger ham. Jeg avventer også med å ringe føden.
Oppdatering kl. 11:55
Riene fortsetter som før, og nettopp på do oppdaget jeg at slimproppen har gått! Nå skal jeg straks avgårde til modningsakupunktur. Akupunktøren er også jordmor, og hun fortalte på telefon at hun kan hjelpe med å få fortgang på ting.
Håper virkelig at babyen kommer i dag!
Samboeren er på vei hjem for å kjøre meg. Jeg tar med både bag og helsekort i tilfelle riene blir skikkelig intense etterpå.
Oppdatering kl. 14:11
Nå er jeg tilbake fra akupunktur. Hun satte nåler for å få fart på sakene og sjekket i samme slengen åpningen, som nå er to centimeter.
Alt virker modent og klart til at babyen kan komme. Jeg fikk en del rier mens jeg lå der, og de har blitt mer intense. De er likevel ikke hyppigere enn før, så vi må nok vente litt til før vi kan dra til føden. Men nå begynner riene å bli veldig vonde!
Oppdatering kl. 18:55
Utrolig nok har riene gått tilbake til 15–20 minutters mellomrom. Nå føler jeg meg ganske oppgitt over at babyen ikke kommer i dag.
Kanskje i morgen, eller en annen dag.
Etter andre telefon til føden, vil de fremdeles ikke ta meg inn, siden de mener jeg ikke har vondt nok – og dessuten er det fullt. Jeg hadde nok blitt sendt hjem igjen om jeg møtte opp.
Oppdatering kl. 19:35
Nå har riene tatt seg opp igjen. Det er vanskelig å holde humøret oppe fordi det gjør så vondt, men jeg prøver å se positivt på at det betyr fremgang i første fase av fødselen!
Riene kommer nå med under ti minutters mellomrom og varer fra to til fire minutter hver gang.
Det bør vel bety noe?
Vi har bestemt oss for å dra opp til føden om cirka halvannen time for en sjekk. Da får vi se om babyen har det bra og hvor stor åpning jeg har. Kanskje de også kan hjelpe meg i gang, skikkelig?
Må bare si at riene nå er voldsomt vonde. Tårene presser på hver gang de kommer.
Nattens utvikling: Innregistrert på føden og fødsel!
Hjemmeproduserte gravidbilder fra den første graviditeten min. Var så heldig å få søsteren min på besøk
Jeg ble til slutt innregistrert på føden i natt rundt halv fem, etter en bomtur klokka 22 kvelden før. Fødselen er i gang, men jeg har foreløpig bare tre centimeter åpning.
Riene er sterke og kommer tett. Jeg har fått både akupunktur og lystgass for smertene, men nå er jeg klar for epidural så snart det lar seg gjøre! Og nå fikk jeg beskjed fra jordmor om at legen er på vei for å gi meg bedøvelse! Nå er jeg fem centimeter, så det var en himmelsk lettelse!
Jordmor tok vannet like etter at epiduralen var satt, og klokka 12 var det klart for å presse.
En dramatisk vending etter fødsel, med lykkelig slutt
Klokka 12:41 kom den vakreste jenta til verden. Hun veide 3430 gram, var 51 cm lang og hodet målte omtrent 33 cm i omkrets.
Samboeren klipte navlestrengen, og jeg var nyforelsket i det øyeblikket hun ble lagt på brystet mitt. Like etterpå oppdaget jordmor at jeg blødde mye, og de fant raskt ut at jeg hadde fått en rift i livmorhalsen. Da trykket de på alarmen.
Plutselig ble hele rommet fylt med hvit- og grønnkledde mennesker.
Sambo fortalte i etterkant at det fosset ned på gulvet, så selv om jeg lå der salig og lykkelig med jenta mi i armene var det visst ganske dramatisk i noen minutter.
Når de til slutt fikk bukt med blødningen viste det seg at jeg hadde mistet over én liter blod, noe som gjorde meg ekstra sliten og susete etter fødselen. Jeg holdt visst på å besvime flere ganger.
Men alt gikk heldigvis bra, og nå gleder vi oss til livet som foreldre.
En ny verden: Lille jenta vår er født
Da lille V endelig var kommet ut og lå på brystet mitt, kjente jeg en enorm ro i hele kroppen. Selv om jeg var utslitt og nesten hadde besvimt, var alt annet glemt i det øyeblikket jeg fikk se henne.
Vi hadde vært gjennom en intens fødsel med bomturer, rier som kom og gikk, og til slutt en epidural som ga meg ny energi til å presse henne ut. Når jeg så det lille ansiktet hennes, forsvant alle bekymringer og smerter i bakgrunnen.
Etter at legen og jordmor fikk kontroll på blødningen, og jeg fikk igjen litt krefter, ble jeg hjulpet opp i en lenestol ved siden av senga.
Sambo satt med jenta vår på brystet sitt, og jeg kan ikke beskrive hvor godt det føltes å se dem sammen. Jeg var stolt, lettet og overveldet på en gang. Tankene spant rundt i hodet: Var det virkelig sant at jeg nå var blitt mamma?
Skulle hun bli med oss hjem? Det hele virket litt uvirkelig, men samtidig helt naturlig.
De første timene på barselavdelingen
Vi ble trillet inn på et rolig rom på barsel. Her fikk vi endelig puste ut og samle oss litt. Kroppen min skalv fremdeles av utmattelse og adrenalin, men å ha lille V i armene gjorde at jeg fant en indre ro. Jordmor kom inn med litt mat og drikke, samt noen bleier og kluter til jenta vår.
Det å lære hvordan man skifter bleie når man fortsatt er såpass svimmel, føltes nesten komisk. Men heldigvis var sambo der og tok grep. Jeg husker at jeg ble sittende og se på hver bevegelse han gjorde, og tenkte at dette klarte han bedre enn meg akkurat da.
Ammestart og bonding
Rett etter at vi kom på barsel, la jordmor V til brystet mitt. Hun var rolig og tittet opp på meg med store øyne. Jordmor hjalp meg å få henne til å ta tak.
Vi hadde aldri gjort dette før, verken hun eller jeg, men den lille munnen hennes fant frem ganske raskt. Jeg kjente en slags varme bre seg i brystet, både fysisk og følelsesmessig.
Det var helt utrolig å kjenne at kroppen min fortsatt jobbet videre for henne, nå med å gi henne melk.
En liten kropp med stor personlighet
I løpet av de første timene merket vi at lille V hadde bestemte lyder og grimaser. Hun gråt høyt når hun ikke fikk det som hun ville, og roet seg så fort hun lå tett inntil en av oss.
Jeg fikk også erfare at babyer helst vil være nærmest mulig hele tiden. Hun sovnet noen korte øyeblikk, men våknet raskt for å se seg litt rundt eller få mer mat. Selv om jeg kjente meg totalt utmattet, klarte jeg ikke å ta øynene fra henne.
Oppfølging av helsepersonell
De sjekket blodtrykket mitt og pulsen jevnlig, siden jeg hadde mistet en god del blod. Jeg fikk beskjed om å drikke rikelig med vann og ta det med ro i senga. Men jeg var så oppspilt at jeg nesten ikke klarte å ligge stille.
Hver gang jeg forsøkte å reise meg, kjente jeg en liten svimlende følelse. Samtidig var jeg ivrig på å komme meg på beina for å føle at jeg var «meg selv» igjen. Jordmor minnet meg på at kroppen trenger tid etter en sånn påkjenning, og at jeg måtte lytte til signalene den ga meg.
De første dagene etter fødselen
Etter fem dager var formen min endelig godkjent til å reise hjem med lille V. Og da var det på med det hjemmestrikka hentesettet som mormor hadde strikka. Se så nydelig!
Da vi fikk kommet hjem, var alt både spennende og litt skremmende. Plutselig skulle vi klare oss uten jordmor og sykepleiere tilgjengelig hele døgnet. Jeg merket at kroppen fortsatt bar preg av fødselen. Jeg hadde sting som måtte holdes rene, og jeg skulle følge med på at jeg ikke blødde for mye.
Ammingen var også en helt ny erfaring. På dag tre kom melkesprengen for fullt, og jeg følte meg kliss våt av melk til enhver tid. Likevel var hver eneste lille lyd fra henne så rørende at jeg glemte alt annet.
Her kan du lese mer om alle prosessene som skjer i kroppen rett etter fødsel.
Gleden i en ny hverdag
Sambo var heldigvis hjemme med oss i pappaperm i starten. Jeg opplevde at vi ble enda nærmere hverandre som par. Han hjalp meg å komme meg på beina når jeg ble svimmel, stelte V og ga meg mat når jeg glemte å spise.
Døgnrytmen vår var naturligvis helt ute å kjøre, men vi holdt ut sammen. Jeg lå våken om nettene og koste med henne, mens han tok seg av de praktiske tingene på dagtid.
Refleksjoner og følelser i etterkant
Når jeg ser tilbake, føles det uvirkelig at jeg bar henne i magen i ni måneder og at hun nå er her.
Fødselsopplevelsen var slitsom og til tider smertefull, men samtidig så fantastisk at jeg sitter igjen med bare glede og stolthet. Alt var verdt det.
Å bli mamma
Det å være mamma er nytt, skremmende, utfordrende og vidunderlig på én gang. Hver gang hun ser på meg med de nysgjerrige øynene sine, kjenner jeg et lite stikk i hjertet av kjærlighet og undring.
Jeg gleder meg til å se henne vokse, lære nye ting og bli kjent med verden. Og jeg håper at jeg kan gi henne all den tryggheten og varmen hun trenger.
Blomster med levering samme dag – i hele Norge!Videre planer
Jeg må la kroppen hente seg inn etter at jeg mistet så mye blod, og har fått tilskudd av jern og C-vitamin jeg må ta. De foreslo blodoverføring, men fortalte at det kunne ta like lang tid å komme seg etter det, som å ta tilskudd. Så da valgte jeg det siste.
Nå tar jeg korte trilleturer når jeg kjenner på litt ekstra overskudd. Vi nyter hver liten milepæl: Det første smilet, en ny lyd, en ny bevegelse.
Alt blir en liten feiring hjemme hos oss. Familien og venner er utrolig glade for å treffe lille V, men vi tar besøkene i små porsjoner. Jeg har også klart å ta meg en dusj helt alene mens hun sov, noe jeg faktisk så på som en stor seier i starten.
Er du usikker på når det er greit å ha sex etter fødsel? Disse anbefalingene kan du lese mer om her.
Konklusjonen på min fødselshistorie og starten på mammarollen
Som du ser fra bildene er det ikke stort sprang mellom storesøster og lillebror, som kom kun 19 måneder senere …
Jeg hadde aldri forestilt meg at en fødsel kunne være så intens og sammensatt av smerte, glede og spenning på én gang. Jeg er takknemlig for at det gikk bra tross rift i livmorhalsen og at vi begge er friske. Nå er vi klare for å ta fatt på livet som foreldre.
Selv om det er utmattende, blir hver dag en ny oppdagelsesferd. Og jeg vet at jeg aldri vil glemme det øyeblikket da hun kom opp på brystet mitt, og verden sto stille for et lite sekund. Det er et minne jeg tar med meg videre, og som vil prege meg for resten av livet.
Slik fortsatte altså vår reise fra den intense fødselsopplevelsen, gjennom utmattelse og uendelig lykke, til en ny hverdag med en liten jente som allerede har forandret hele livet vårt.
Vi gleder oss til alle kommende øyeblikk sammen. Hun er hjertet mitt, og jeg vil gjøre alt for at hun får det beste utgangspunktet i livet.
HER kan du lese flere fødselshistorier i ulike kategorier.
